Hva gjorde folk flest da krigen var slutt? Vi glemte og vendte ryggen til dem som var livsvarig invalidisert. For å gi livet mitt fred og mening måtte jeg sloss for å holde minnet levende om dem som falt, kjempe for at de skulle få en skikkelig pensjon og et noenlunde godt liv ’ -Per Hansson

I konvoiene seilte omtrent fem og tyve tusen nordmenn. Hver tiende mann ble drept, og mer enn halvparten av vår mektige handelsflåte på over åtte hundre skip gikk ned før maidagene 1945.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan krigsseilerne hadde det under andre verdenskrig. De seilte år etter år med store mengder fossilt brennstoff og våpen over lange havstrekninger. De måtte være på vakt hele døgnet. En ubåt kunne dukke opp når som helst og sende en dødbringende torpedo mot skipssida.

Frykten var også stor for at fiendens fly skulle slippe bomber over dem. Ble en båt i konvoien truffet, kunne ikke andre båter stoppe opp å forsøke å plukke opp sine kamerater som lå og bakset for livet i sjøen. Konvoien måtte ikke slippes, hver båt måtte holde sinn plass i rekken. Det var bare de heldigste som overlevde. Da de norske krigsseilerne mønstret av etter krigen, var det få som forstod problemene deres. De ble nærmest utstøtt av det norske samfunnet. Mange krigsseilere tilbrakte år i tvangsarbeid på Opstad, dømt etter den umenneskelige løsgjengerloven. Men takket være krigsseiler Leif Heimstad , TV-veteranen Erik Bye, journalist Per Hansson og mange andre gode støttespillere, ble forholdene bedre etter hvert for krigsseilerne.

I 1960-åra førte de en hard kamp for sjøfolkenes rettigheter, noe som førte til ny lov om krigspensjon og skikkelige boligforhold. I dag står Konvoibyen i Risør som et symbol på anerkjennelse av krigsseilerne Notraship

For krigsseilerne generelt ble Notraship fondet det sentrale. Fondet bestod av de midlene som ble holdt tilbake av hyren til de som seilte under norsk flagg (handelsflåten) i krigsperioden. Midlene var differansen mellom engelske og norske sjøfolks hyrer. De norske sjøfolkene hadde frivillig latt midlene gå inn i fondet. Forutsetningen var at pengene skulle utbetales til skadede sjøfolk og etterlatte etter krigen.

Fondet ble kontrollert av norske myndigheter. Etter krigen var det mange krigsseilere som gikk helt til grunne både sosialt og økonomisk, da det var lite hjelp å hente fra fondet.

Krigsinvalidepensjon

Etter krigen la ledende personer blant krigsseilerne all energi inn for å løse Notraship saken. En liten gruppe krigsseilere startet i 1965 det langsiktige arbeidet for å sikre pensjonsrettighetene.

Pykiske skader ble på denne tiden ikke akseptert, verken av myndigheter, leger eller Rikstrygdeverket. Derfor var Legekommisjonen av 1957 et viktig element i den videre kampen for krigsseilernes sak. I 1957 la Legekommisjonen det faglige medisinske grunnlaget for Tilleggsloven av 1968.

Registreringen i Vestfold

Registreringsarbeidet i Vestfold ble gjort for å påvise skadeomfanget blant krigsseilerne i handelsflåten. Det offisielle Norge benektet på den tiden at det eksisterte skader blant krigsseilerne. Det var et stort problem å få aksept for krigsseilernes senskader. Deretter var kartlegging av omfanget en stor oppgave. Både Rikstrygdeverket og trygdekontorer i Vestfold benektet at store brukergrupper var falt utenfor støtteapparatet.

Innsamlingen av data i perioden 1965 til -67 påviste at behovet for støtte var dramatisk. Frem til 1965 var kun 377 sjømenn registrert som krigsskadede i Norge. En undersøkelse foretatt i Vestfold viste at pr. 31.12.84 var tallet på personer med krigsinvalidepensjon 2701, av disse var over 2000 krigsseilere.

Opinionsarbeidet & Rettighetsspørsmålet

Fra 1965 til -68 ble det bygd opp en bred allianse som hadde tyngde nok til å vinne frem med krigsseilernes rettmessige krav ovenfor myndighetene. I en ad-hoc lignende aksjon greide man å reise en kraftig opinion. Ressurspersoner som Per Hansson, Leif Heimstad, Odd Øien, Erik Bye m.fl. stilte seg i spissen. De var hovedaktørene i den senere Krigsseilerstiftelsen.

En viktig del av arbeidet var opinionsarbeidet. Her ble det lagt stor vekt på media. Eks. på dette var «Åpen post» med Kjell A. Wig og «Vi går ombord» med Erik Bye. Disse programmene ble på mange måter avgjørende for Tilleggsloven. Blant avisene var det Dagbladet og VG som gikk i spissen. Per Hanssons bok «Hver tiende mann måtte dø» ble utgitt før stortingsbehandlingen av Tilleggsloven. Denne boken åpnet øynene på store grupper i Norge, ved at den beskrev så levende de forhold sjøfolkene opplevde under den 2. verdenskrig.

Stortingsbehandlingen førte til at krigsseilerne endelig fikk en lovmessig rett til krigspensjon på bakgrunn av sin innsats under krigen. Boproblemer blant de utsatte krigsseilerne

Med basis i det materialet som var samlet inn om krigsseilerne i Vestfold kunne man slå fast at krigsseilere med psykiske problemer levde under kummerlige boforhold. Man mente at uten et samspill mellom økonomi og bopel, var det mange krigsseilere som ikke ville få endret sin livssituasjon kvalitativt.

Etablering & målsetting for Konvoibyen

De første årene

For å påvise bolignøden blant krigsseilerne ble Krigsseilerstiftelsen opprettet. Hovedmålsettingen var å bygge en «by» som kunne påvise bolighovet på landsbasis. Metoden var å bruke søknadsmassen som inngangsbillett overfor de politiske myndigetene. Når dette målet var nådd skulle «byen» virke som katalysator for de kravene gruppen som helhet representerte. Fra ide til realisering gikk det faktisk bare ett år til 28 leiligheter stod ferdig. Gregersen komiteen ble offentlig oppnevnt i 1967, og leverte sin rapport omboligsituasjonen for krigsinvalider i Norge i 1969 til Sosialkomiteen i Stortinget. Denne rapporten slo fast at kommunene hadde ansvaret for å tilfredsstille boligbehovet til krigsskadede.

Krigsseilerstiftelsen hovedmålsetting var dermed oppfylt. De som stod i spissen for Konvoibyen kunne nå konsentrere seg om å holde «saken» oppe og fremme i lyset. Krigsseilerstiftelsen koblet Risør kommune (etter kommunens eget ønske) inn i det videre arbeidet. På denne måten ville man sikre at kommunen skulle fungere som en ressurs både organisatorisk og økonomisk. Kommunen fikk rett til å peke ut styret på 5 medlemmer. Styret kunne dermed trekke veksel på kommuneadministrasjonen.

Bestyrerparet kunne legge stor vekt på de terapeutiske oppgavene og den utadrettede virksomheten. Stiftelsen kunne gjennom bestyrerparet utvikle et samarbeid med Krigsinvalide forbundet, Krigsseiler forbundet, Nasjonal hjelpen og andre organisasjoner om å ivareta krigsseilernes rettigheter og velferd.

Leif Møller Heimstad

Fra Horten. Krigsseiler og skytter under krigen. Heimstad var bestyrer i Konvoibyen fra 1968 til 2010. Han forsto hvor viktig det var at krigsseilerne ble registrert for å hjelpe dem videre i pensjonssaken. I 1965 begynte Heimstad å bygge opp et register over krigsseilerne, og to år senere hadde de 3500 navn i arkivet. For hans innsats for krigsseilerne og konvoibyen mottok både han, og hans kone Else Heimstad Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1973 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull.

 

Per Hansson

Fra Kragerø. Forfatter og journalist i Dagbladet. Han hadde skrevet en rekke dyptpløyende artikler i Dagbladet om krigsseilernes skjebne. Som research hadde han intervjuet rundt 200 krigsseilere, og med dette bakgrunnsmaterialet kom den rystende boka ”Hver tiende mann måtte dø”. Leif Heimstad ble hovedkilden i denne dokumentaren, og de to tilbrakte mye tid sammen. ”Hver tiende mann måtte dø” hadde et budskap som opprørte, og den ble en bestselger da den kom i 1967.

Odd Toralf Øyen

Odd Øyen var født i Oslo, Lege og motstandsmann. Sjef for Milorgs våpentjeneste i Oslo. Han var overlege i Forsvarets Sanitet. Bl.a. som sjefslege ved det norske sanitetskompaniet i Korea. Zueskrigen, Katanga, Tyrkia, Indonesia og Biafra. Odd Øyen var med å kjempet frem tilleggsloven av 1968. For sin tjeneste i krig fikk Odd Øyen St. Olavsmedaljen med eikegren. For sin humanitære innsats ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Helmer Bonnevie

Født i Larvik. Tidligere politisk fange og motstandsmann. Under okkupasjonen kom Helmer Bonnevie tidlig med i motstandsbevegelsen. For sin krigsinnsats ble han tildelt Deltagermedaljen og Christian Xs Frihedsmedalje. I 1972 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. Hedret med Zastava, Jugoslavias Flaggorden med stjerne, Røde Kors Fortjenstmedalje, Krigsinvalideforbundets plakett. Medlem av Krigsinvalideforbundets kontrollkomité.

Olav Selvaag

Fra Lista, under krigen var han våpensjef for Milorg avdeling D 13, og var en av etterkrigstidens mest profilerte boligentreprenører. Han var sivilingeniør og drev firmaet Selvaagbygg som stilte opp med byggetegninger, arbeids- og materialbeskrivelse – alt til gratis disposisjon for å bygge Konvoibyen.

Alfred Thommesen

Stortingsmann og skipsreder fra Arendal. Han stilte seg til disposisjon for Konvoibyen, og var til stor hjelp i forbindelse med lokalisering av tomt til det planlagte senteret. Det var Thommesen som hadde fremmet interpellasjonen om endringer i Krigsinvalidepensjoneringslovene

Erik Bye

NRK-veteran, og Konvoiby-venn. Erik Bye hadde selv seilt i utenriksfart to år etter krigen. Blant mannskapet møtte han flere krigsseilere som fortsatt sto om bord. De følte seg mest komfortable så lenge de var til sjøs, og hadde vann under kjølen. Han fikk ta del i deres historier, og han forsto å verdsette den innsatsen de hadde gjort under krigen.

Finn Askevold

Professor dr.med. og psykoanalytiker. Askevold tilbød krigsseilerne behandling, og tok dem på alvor. Han forsto hvor viktig det var å kartlegge de usynlige og synlige krigsskadene som krigsseilerne sleit med, og derfor mente han at de burde få samme behandling som andre krigsskadde. Askevold hadde vært medlem av ”Legekommisjonen av 1957”, og skrevet flere rapporter som vakte oppsikt. Hans anerkjennelse innen forskningsmiljøet var udiskutabelt, og hans grundige arbeid for krigsseilerne førte til at flere hundre av dem fikk innfridd sine rettigheter. For sitt arbeid for krigsseilerne mottok han Krigsinvalideforbundets hedersplakett og Konvoiby-plaketten.

Christian K. Rytter

Christian Rytter var sivilingeniør fra NTH. Han var ansatt i Norsk Rikskringkasting fra 1947 til 1954. Der ledet han den første prøvesendingen av fjernsyn i Norge og skrev boken «Hva er fjernsyn». Han var sentral i etableringen av et boligtilbud for krigsseilerne i Konvoibyen i Risør og ga støtte. Rytter var en god venn av Else og Leif Heimstad. For sin innsats for skipsforskning ble han i 1988 utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.

Marinemusikken

Marinemusikken fra Horten har alltid hatt en stor plass i Konvoibyen. I alle år har de gitt sin støtte til krigsseilerne. År etter år musikantene stilt gratis opp for krigsseilerne den 8. mai og det utviklet seg til et helt spesielt forhold. Bestyrer Else Heimstad sier det slik: ”Jeg tror ikke vi hadde greid oss uten dem!

Kjell Arnljot Wig

Wig jobbet i NRK. Han laget en rekke fakta programmer blant annet Vi går om bord» og debattprogrammet «Åpen post» med Per Øyvind Heradstveit. Wig tok opp krigsseilernes elendige kår. Krigsinnsatsen deres ble lite verdsatt. Og mange av dem slet med alkoholisme og senvirkninger av alt de hadde opplevd.